Vår Historie

Utdrag fra info heftet laget i forbindelse med Ytterstad Fiskeriselskaps AS 100-årsmarkering 2007.

Grunnleggeren

Marelius Johan Ytterstad (1878-1946) ble født på Ytterstad i Lødingen Vestbygd. Han giftet seg med Nella Benjaminsen og fikk syv barn. Om Marelius sies det at han var streng men rettferdig.

Han verken røykte eller smakte alkohol, hadde godt humør og stor arbeidskapasitet, men dessverre dårlig helse.

Den mørke og blåøyde mannen hadde i perioder mange jern i ilden. Han var styremedlem, og senere styreformann i Lødingen Sparebank. Han satt i direksjonen i Ofoten Dampskipsselskap og var også pådriver for å få bygd A/S Lødingen Sildoljefabrikk i 1910. Her var han disponent fra starten.

I 1905 startet Marelius Ytterstad og Kristoffer Husjord A/S Lødingen Handel.

I februar 1907 trakk Husjord seg ut, og Marelius overtok eiendommen og butikken. I 1908 brant butikken, men ble bygd opp året etter. Da med både leilighet og bakeri. I tillegg bygde han brygge og kai. I 1911 ble brygga og kaia større, og stod ferdig utbygd i 1913. Nå starter han for alvor kjøp og produksjon av fisk, i hovedsak torsk og sild.

I 1911 kjøpte Ytterstad dampskøyta «Havsula», en trebåt på ca. 80 tonn som ble brukt til å frakte sild. Den hadde dampmotor og seil.

Sammen med sin svigerbror Olav Vangen, hadde Marelius også notbruk og fiskebåten «Lejon».

A/S Lødingen Sildoljefabrikk hadde også kjøpt dampskøyta «Pelican».

Bedriften gikk godt, og det var god butikk i å kjøpe og selge fisk. Flere båter ble kjøpt, blant annet «M/S Gyda» (1912), «M/S Viktor (1920) og «Midnatsolen» en galeas fra 1919.

Båtene ble brukt til frakt av sild og torsk, og «Midnatsolen» ble i tillegg brukt til saltefartøy under skrei- og torskefiske i Lofoten og Finnmarka. Det var «Midnatsolen» og de store sildeårene midt på 50-tallet som var med å danne grunnlaget for videre vekst.

Marelius drav frakting og salting av sild, trandamperi. Tørrfiskproduksjon og klippfiskproduksjon. Hjemme styrte Nella med mange barn og et hus der det til en hver tid var arbeidsfolk som skulle ha mat og forpleining.

I 1929 ble firmaet M. Ytterstad A/S stiftet, og overtok butikkdriften. I 1934 etablerte Marelius Lødingen Bunkerdeport. Dette selskapet drev med import og salg av kull og koks. Senere ble det handel med salt og is. Isen ble hentet i Hamndalsvannet og fraktet ned ti bunkerdepotet på Rødholmen på lastebil. Der ble den tippet i et lager på kullkranen. Isen ble knust og lastet over i engelske trålere på tur nordover til fiskefeltene i Kvitsjøen. Trålerne brukte isen til å kjøle ned fangsten.

Virksomheten på Rødholmen var kraftkrevende, og i 1934 ble A7S Lødingen elektrisitetsverk bygd, med Lødingen Bunkerdepot A/S som hovedaksjonær. Kullkranen, som raskt ble et landemerke, gjorde sin jobb med lossing og lasting av kull og koks. Bunkerdepotet var avgjørende for den store aktiviteten i Lødingen havn, både med anløp av båter og i form av arbeid for mange mennesker.

Politikeren

I 1946 dør Marelius. Eldstegutten Einar og broren Terje videreutvikler firmaene. Terje drev skipshandelen, og ekspederte trålere og hvalfangere som kom til Lødingen til alle døgnets tider for å handle. Einar tok seg av kontoret og driften av egne båter. «Tante Bella» (Bergljot) var den som holdt styr på regnskap og økonomi. De andre søsknene, Erna, Aud, Gerd og Randi var også med og dro lasset i lengre eller kortere perioder.

På 1950-tallet stiftet Einar og Terje et partsrederi som eide båtene. Det ble kjøpt en stor brygge og kai på Erikstad. Denne ble brukt til notbøteri som ble drevet av Eker Ytterstad. Firmaet var nå godt rustet til å drive aktivt sildefiske, og senere også loddefiske. Etter hvert kom kraftblokka, og nøtene ble større og tyngre. Bøteriet var ikke rustet for slike oppgaver og ble derfor nedlagt.

«Midnatsolen», den gamle galeasen, ble altså ombygd i 1954 til sildesnurper. Det var store sildeår og nybygg ble kontrahert. Den første «M. Ytterstad», en stålbåt på 115 fot med 450 hestekrefter, ble levert i 1957.

Einar var etter hvert blitt opptatt av politikk. I 1956 ble han ordfører i Lødingen, noe han var i 12 år. Han var også med i fylkespolitikken og flere fiskeriorganisasjoner, blant annet satt han i landsstyret i Norges Fiskarlag i mange år.

I 1948 giftet Einar seg med Haldis, og de fikk to barn. Haldis hadde mange oppgaver. Blant alt arbeidet i hjemmet, hadde hun også ansvar for deler av butikken.

Mindre aktivitet, færre båter og nedgang i kulleveransene, førte etter hvert til at Lødingen Bunkerdepot valgte å avvikle driften av kullkranen. Lødingen kommune overtok Lødingen Bunkerdepots anlegg på Rødholmen. I 1985 måtte kullkranen gi tapt for Ingeniørvåpenets dynamittkubber. En æra var over.

Fiskeren

Året er 1949. 6. Mai dette året er det duket for nok en M. Ytterstad. Denne gangen heter han Magnus og skal bli den som loser de maritime familietradisjonene inn i en ny tid.

Fra han kunne krype har Magnus gjort hva han kunne for å komme seg over båtripa og om bord.

Bare 18 år gammel mønstret han på «M. Ytterstad» som landets yngste sildebas, og som 21-åring tok han skippersertifikat.

I 1972 valgte Magnus å gjøre annet. Den Unge skipperen mente det var på tide å skifte ut de altfor små båtene med større og mer framtidsrettede fartøy.

Men far og onkel sa nei, så pass bestemt at Magnus valgte å gå i land. Han satte nå kursen for universitetet i Tromsø der han de neste fire årene var innskrevet i den akademiske protokollen som fiskerikandidat-student.

Siste året signaliserte Einar og Terje at de kunne tenke seg å selge bedriften. Det var harde tider og de tilbød Magnus å kjøpe rederiet om han ville. Det ville han, mest fordi det i 1973 va innført konsesjonsordning på ringnotfiske, og Magnus ville sikre seg retten til å delta i dette fiske også i fremtiden. Ryktene vil også ha det til at Magnus hadde brukt mye av studietiden til å prosjektere ny båt…

Det første han gjorde etter å ha kjøpt partsrederiet i 1976, va å kvitte seg med de to mindre ringnotbåtene. Heretter skulle det satses skikkelig. Og slik ble det. Det er ikke få båter som har vært kjøpt og solgt i årene etter at Magnus overtok ansvaret for den daglige driften. Nå er det noen år siden sist Magnus hadde arbeidsdagen på sjøen. Men fra 1966 til 1990 deltok han aktivt om bord i båtene.

Etter hvert vender andre arbeidsoppgaver. Store mengder med sild kom igjen inn Vestfjorden og skapte aktivitet, noe Magnus, som sin bestefar, ønsket å delta i.

På 1980-tallet ble det bygd et kjøle- og fryselager på det gamle sildeanlegget på Rødholmen, der kullkranen sto. Det kom aldri i drift, og i 1993 kjøpte Magnus anlegget og gjorde det til et moderne mottak for sild og lodde. I 1996 bygde han ut slik at han også fikk plass til et stort fryseri. Dette sto ferdig til sesongen startet utpå høsten, og det ble både saltet og frosset sild der. Samtidig var han med på å bygge en ny og moderne isfabrikk for å kunne levere is til fiskeflåten.

Magnus har også en fortid i organisasjonslivet. 32 år gammel ble han valgt inn i representantskapet i Feitsildfiskernes Salgslag. Noen år senere satt han med ordførerklubba i handa og en klar ambisjon om å samle Feitsildlaget, Makrellaget og Sildelaget i en organisasjon

1.januar 1989 var oppgaven fullført, og det nye Norges Sildesalgslag var en realitet.

Magnus bruker ikke store ord om sin egen innsats, men mener han har lov til å være litt kry over å ha vært med på å fullføre en banebrytende samling av norsk sildenæring og deretter sørget for at tvilerne ikke fikk rett!

Tro ikke at alt har vært en dans på roser.

Bølgetoppene har i perioder vært så høye at sjefen garantert har vurdert å legge inn årene. Men det snakker han ikke om. Han vet så inderlig godt at bedriften igjen er ryggraden i lokalsamfunnet.

En 100 år gammel samfunnsbygger er ikke noe du bare kaster på båten. Den må pleies og bygges videre med kløkt og forstand